I natt døde farfar

Igår våknet jeg av telefonen.

Farfar var på sykehuset, og det stod ille til.

Det kom ikke overraskende, for vi har lenge visst at det snart ville skje.

Jeg skjønte det første gang i sommer.

Selv om farfar sakte men sikkert ble en gammel mann,

var det først da jeg så hvor gammel han var blitt.

Det var usikkert om han ville klare sommeren.

Sommeren kom og gikk, men farfar klorte seg fast.

Det overrasker meg igrunnen ikke.

For er det noe jeg alltid har visst,

så er det at farfar er en sterk farfar.

Farfar var en ordentlig mannemann.

Han hadde mannehender

etter et liv i snekkerboden og i fiskegarna.

Jeg har alltid tenkt at farfar kunne klare alt.

Høsten ble tøff og vanskelig for farfar.

Kroppen begynte å svikte,

og livet var snart levd ut.

Vi så det alle,

han skjønte det nok selv også.

Jeg fikk besøkt farfar noen ganger den høsten.

Det gjorde alt mye tydeligere.

Ene gangen kunne vi spille og le,

neste gang var han for sliten til det.

Men han var hele tiden klart til stede,

og fullt oppdatert på alt som skjedde.

Besøkene hos farfar ble annerledes enn før.

Men varmen og gleden i møte med meg,

den ble bare sterkere.

I går ble en ventedag.

En lang ventedag.

Følelsene var så blandet.

Jeg skjønte at han ikke hadde mer å gå på,

og legen sa det ikke var noen vei tilbake.

En del av meg ville tviholde på håpet.

Men, det var ikke noe håp om forbedring.

Det er vondt å ikke kunne håpe på livet.

Men jeg håpet på livet.

Det nye livet.

Jeg håpte farfar skulle få fred,

og ta fatt på sitt nye liv hos Gud.

Noen timer før farfar døde

sang jeg en sang for han.

«I fred kan eg sovna når døden ein dag bankar på

I fred kan eg vakna og himmelens herlegdom sjå

I livet som i døden vil sjela finna ro

og grunnen til at eg er trygg, er Jesu dyre blod.»

Jeg vet ikke om farfar hørte det,

men jeg håper det gav han fred.

I natt våknet jeg ikke av telefonen.

Jeg var allerede våken.

Farfar hadde sovnet fredfullt og stille inn.

Jeg var så forberedt,

jeg hadde bare ventet på det.

Men sjokket var det allikevel ingen vei utenom.

Tårene trillet, og hikstende ble jeg liggende å tenke.

Nå var det virkelig.

Farfar var borte.

Og selv om det var bedre enn å vite at han lå hjelpesløs i en sykehusseng,

så var det allikevel så forferdelig vondt.

Nå var ikke farfar der mer.

For et stort tap,

for meg, for alle.

Jeg trodde jeg var forberedt,

men forberedt kan man aldri være på døden.

Den er så endelig,

så tung å møte.

«Som blomen om vinteren visnar eg av

Men gled meg, for då står eg brud

Lat lekamen kvila med fred i si grav

Mi sjel ho er heime hjå Gud»

Denne høsten har farfar holdt denne sangen frem som en favoritt.

Jeg har akkurat sunget på den,

for jeg husket ikke hvordan den gikk.

Tårene triller,

men hjertet har det godt.

Det ble som en siste hilsen fra farfar:

«Vi sees igjen»

Så godt å vite at han er hjemme,

og at livet akkurat har begynt.

Så godt å ha håp,

når man ikke kan gjøre mer.

Så godt å ha håp,

farfars død var ikke forgjeves.

Farfars død var bare starten for han,

og en dag slår jeg følge.

Farfar er ikke borte for alltid.

Han holdt ut mye lenger enn noen ville trodd,

«En sterk farfar» fikk i går en helt ny betydning.

Han klorte seg fast til livet,

men døden kom allikevel.

Mange vil si at farfar måtte gi tapt for døden.

Men jeg vet at man vinner over døden

ved å gå gjennom den,

og komme helskinnet ut på den andre siden.

Jeg har alltid tenkt at farfar kunne klare alt.

Og i natt klarte farfar også døden.

I natt døde farfar.

Han sovnet fredfullt inn.

Gjennom alle år jeg har kjent farfar,

har jeg lært at han er en mann som kan hvile fredfullt.

Han brukte å hvile på sofaen,

jeg lo alltid av farfar når han hvilte.

Hendene var foldet,

mens han surret tommlene rundt hverandre.

Munnen var lukket,

men ved hvert utpust åpnet en liten glipe seg.

Det lagde alltid en fornøyelig lyd.

Det er i grunnen et godt siste bilde å ha.

En farfar som hviler fredfullt,

helt til siste slutt.

 

Hvil i fred

Lev i fred

gode, gode farfaren min.