I dag har jeg startet forberedelsene til første søndagsskolesamling.. wiii..
Jeg har kost meg med klipp og lim hele dagen!
Nå er jo ikke jeg veldig klipp og lim-jente for å si det sånn.
Jeg er ingen formingslærers drømmeelev!
Hei, jeg heter Stine. Jeg er 22 år
og jeg kan enda ikke klippe beint eller fargelegge innenfor strekene!
Men men, det har nå gått på et vis.
Heldigvis har Herren gitt meg en dose kreativitet,
og med den klarer jeg å dekke over min tilkortkommenhet.. ;)
I dag har jeg altså laget følgende:
En stk "Frelsen i et nøtteskall"- illustrasjon
Gud skapte oss til fellesskap med Han,
men så kom synden inn i verden og fellesskapet ble brutt.
Siden Gud ikke tåler synd, ble den et skille mellom oss og Gud.
Skillet ble utslettet og fellesskapet gjenopprettet da Jesus døde for oss på korset.
Denne tegningen blir ofte kalt "bro-illustrasjonen".
1 stk kalender.
Tanken er at barna skal klistre på klistremerker hver gang de er innom.
(Denne ble MYE MYE bedre enn de 5 første jeg prøvde å lage..
Jeg gav tilslutt opp målingen med linjal og slikt.
Det er rett og slett ikke min sterkeste gave.
Derfor brukte jeg det jeg er enda mindre god på,
klipping..
Men, jeg syns det ble litt sjarmerende med de ulike pappstripene...
Akkurat sånn den skulle bli.. det har jeg lært av min mor!! )
Så lagde jeg en artig måte å velge lovsanger på.
Disse kortene skal opp på en snor med klesklyper.
Bak hvert kort står en lovsang.
Da jeg var liten hadde min mor laget sånne kort som vi brukte under måltider i helgene.
Jeg husker ennå at "I Guds hånd" var på det kortet med jenta og hesten.. Det var min favoritt! ;)
Som dere har skjønt har jeg altså tatt på meg å bli søndagsskolelærer.
Det har vært en prosess, ikke så veldig lang, men veldig forvandlende.
Vihar prøvd en stund å få noen til å lede søndagsskolen på Justvik, uten særlig hell.
Jeg var allerede på vei til å melde meg opp for juniorarbeidet i menigheten da det plutselig slo meg.
Jeg har ingen oppgaver på Justvik.
Jeg har hele tiden hatt lyst til å bidra der ute, men ingen av mine "gaver" har det vært akutt behov for.
Men en dag slo det plutselig ned i meg:
"Stine, du er først og fremst kalt til å tjene!"
Jeg ble sittende å tenke litt på dette.
Vi har litt lett for å glemme akkurat det nemlig.
Vi er så opptatt av alle gavene og evnene vi er blitt gitt, at de skal brukes.
Men kjernen i det hele er jo akkurat det at vi er kalt til å tjene.
Alle gavene og evnene er bonuser, som virkelig kommer kjempegodt med.
Men der satt jeg med gaver og evner jeg ikke fikk brukt, mens et søndagsskolearbeid var i dyp nød.
Det tok ikke lange tiden før jeg meldte meg opp, for jeg kjenner meg selv så godt at om jeg hadde ventet, så hadde jeg klart å finne på unnskyldninger.
Jeg fikk samlet sammen litt folk som kunne tenke seg å være med i arbeidet, og begynte vandringen min.
Nå passer det kanskje greit å si at jeg ALDRI har gått på søndagsskole.
Jeg har aldri likt å jobbe med barn.
Og jeg har prøvd å styre unna den stereotypiske pastorfrue-rollen så godt jeg kunne!
I starten var det ikke mye rom for søndagsskolearbeid i hjertet mitt.
Jeg kjente ingen glede, forventning eller iver.
Hjertet mitt brant rett og slett ikke for dette.
Men hjertet mitt brant (og brenner) for Jesus, og er det noe jeg kjenner mer enn annet, så er det Guds trofasthet.
Jeg følte jeg hadde gitt en lydig respons da jeg tok på meg ansvaret, og hvilte derfor i at Gud ville gjøre det som måtte til for at dette skulle gå bra.
På Oase pratet jeg med min kommende svigerfar, og han ga meg et hefte.
Heftet var laget av kinesiske søndagsskolelærere, med hensikt å utdanne gode, bibeltro og sunne søndagsskolelærere.
På den tiden hadde jeg begynt å kjenne at ideen om søndagsskolen begynte å vokse på meg.
Det var nok viktig, for det var det som motiverte meg til å lese heftet.
På en sløv arbeidsdag åpnet jeg heftet å begynte å lese.
Fra første side skjedde det noe i meg.
Plutselig ble hele min tankegang angående barn og Gud snudd opp-ned.
Jeg møtte meg selv i døra i forhold til mange misforståelser og fordommer mot barn og deres liv med Gud.
Jeg ble flau, trist og veldig gira!
Så hva er nå disse misforståelsene?
* Barn er uten synd
I Bibelen sier Jesus: "ingen kommer til Faderen uten ved meg..."
Dette må vi ta på alvor, for uten denne erkjennelsen blir det lite motivasjon for å tjenestegjøre for barn.
Barn gjør ting som ikke er bra, barn synder.
Barn er små, men de er ikke mindre menneskelige enn oss.
De opplever og erfarer smerte, tap, forvirring, frustrasjon, frykt, kriser og sykdommer.
De trenger en frelser!
* Barn forstår ikke
Det er så lett å tenke at barn ikke forstår alt om Gud, og det er sant.
Men det er ingen grunn til å tenke mindre om deres forhold til Gud.
Evangeliet er ikke grunnlagt på kunnskap og forståelse, men på tro.
Barn er kanskje de av oss som har lettest for å forstå evangeliets enkle budskap.
Barn tror!
* Barn er for unge til å velge
Alle som har vært i nærheten av et barn vet at de fra ganske tidlig alder vet å velge.
Et barn er ikke gammelt før det vet hva som er lov og hva som ikke er lov.
Det betyr ikke at barn blir født med en fullt utviklet evne til å velge riktig,
men de er født med evnen til å velge. Den må bare utvikles underveis.
* Barn trenger ingen invitasjon
Mye søndagsskolepensum arbeider for å innpode åndelige sannheter og bibelske historier, men ofte blir frelsesinnbydelsen utelatt.
Dette blir en litt bakvendt måte å gå til verks på.
Fokuset blir å utruste barna til kristenlivet, men åndelig vekst kan ikke skje før en person har tatt imot Jesus.
Å presentere frelsen og viktigheten av å ta imot Jesus er det helt grunnleggende for at de åndelige sannhetene og bibelhistoriene skal få kraft i barnas liv.
Etterhvert i mitt lille studie lærte jeg mer og mer om hvor viktig søndagsskolearbeid er.
*Barna er spesielle for Gud
Flere steder i Bibelen blir barna brukt nærmest som et ideal for kristne.
Studier viser at 83% av de som tok imot Jesus gjorde det da de var mellom 4 og 14år.
Det blir vanskeligere å presentere Jesus for voksne fordi de allerede har en livsstil og et moral- og verdisystem grunnlagt på meninger og erfaringer. Når Markus i sitt evangelium snakker om kornet som faller i god jord, så tenker jeg på barna.
Barn er god jord for Guds Ords såkorn, de er rett og slett mer mottagelige for evangeliet.
*Barna er nøkkelen
For at et arbeid, en plan eller misjonsstrategi skal kunne videreføres må det være noen som kan videreføre.
Barna burde være første målgruppe i forhold til misjonsbefalingen, de er jo selve nøkkelen til at den kan realiseres.
*Satan angriper barna
Det høres kanskje drøyt ut, men vi lever med en åndelig dimensjon også.
For Satan er det viktig å ødelegge Guds rikes fremgang på jorden, og hvem er et mer sårbart bytte enn barna?
Bibelen sier at "djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.."
På grunn av sårbarheten blir barn ofte et lett bytte for misbruk, forsømmelse, sykdom og svik.
Derfor er det viktig å utruste barn med Guds ord, slik at de blir i stand til å stå imot den ondes knep!
*Barn er arvtakere
Barna i søndagsskolen er morgendagens ledere.
Dette har blitt litt tankevekkende for meg, for det er de barna jeg skal være leder for som antageligvis kommer til å være ledere for mine barn en dag.
*Barn er lemmer på Kristi legeme
Vi MÅ ikke glemme at barna også er en del av menigheten, av Guds familie.
De store ordene, metaforene og lignelsene gjelder ikke bare for de voksne som er istand til å forstå dem.
For meg er det en ting som har rullet og gått i hodet mitt gjennom denne prosessen.
Det er et bibelvers, et godt kjent bibelvers, men det fikk en HELT ny betydning for meg.
"La de små barna komme til meg, hindre dem ikke..."
Med mine fordommer og misforståelser stod jeg i fare for å hindre barna i å komme til Jesus.
Antegeligvis har jeg hindret barn i dette før ved å forenkle evangeliet til å handle om bare Daniel i løvehule og David og Goliat.
Dette er mitt mål å gjøre godt igjen.
Dette er målet for søndagsskolen på Justvik.
Å la de små barna komme til Jesus, og IKKE hindre dem i et fellesskap med Gud.
Derfor skal undervisningen HVER gang starte med en introduksjon av kjernen i kristentroen.
Frelsen.
Vi kommer selvfølgelig til å fortelle den på forskjellige måter og med forskjellige virkemidler.
Men barn MÅ få vite at Jesus døde for dem slik at de kunne få fellesskap med Gud.
Bekjennelsen av dette er nøkkelen til dette fellesskapet.
I forlengelse av dette skal vi fokusere på hva som skjer når man tar imot Jesus.
Vi blir Guds barn, og vi får en gave av han.
Gaven er mange forskjellige ting, og dette er de delene av gaven vi skal se på iløpet av halvåret som ligger foran oss:
*Tilgivelse
Vi får tilgivelse for syndene våre
*Visdom
Vi kan få tanker og ideer av Gud i situasjoner vi syns er vanskelige
*Beskyttelse
Vi kan be Gud om å beskytte oss når vi er redde
*Be til Gud om hjelp
Vi kan be til Gud om hjelp, eller om ting vi har lyst på.
Men akkurat som våre foreldre kan si ja, nei eller vent, så kan Gud det også.
*Bli brukt av Gud
Vi kan bli brukt av Gud til å gjøre ting vi ikke klarer på egenhånd.
Da bruker vi bibelhistorier for å fortelle om de forskjellige temaene.
Daniel i løvehulen, Ester, Josef, Hanna osv..
Alle disse historiene kan lære oss litt av Guds hensikt med våre liv.
Vi kommer også til å ha frelsesinnbydelse som et fast innslag.
Vi er selvsagt forsiktige med dette, for barn er lettpåvirkelige.
Det er ikke vår hensikt å pushe noen av barna til å ta imot Jesus, hensikten er at de skal ta imot Jesus helhjertet og helt bevisst.
Derfor informerer vi om at det bare er barnet selv som kan velge å ta imot.
Måten innbydelsen blir sendt ut på er ved hjelp av et bibelvers og en sang.
Bibelen sier at om vi sier med munnen vår og tror i hjertet vårt, så skal vi bli frelst.
Deretter synger vi:
Jesus kom inn
Jesus kom inn
Kom inn i mitt hjerte Jesus
Kom inn, bli der
Vær alltid nær
Kom inn i mitt hjerte Jesus.
Så oppfordrer vi de barna som vil ta imot Jesus om å tenke på det når de synger sangen.
På denne måten blir det ikke noe krav om offentlig å bekjenne foran alle,
og forhåpentligvis vil barna være mindre påvirket til å eventuelt ta det valget.
Som dere kanskje kan se, så er hjertet mitt på et helt annet sted nå.
Nå er jeg klar, jeg er ivrig og jeg gleder meg.
Jeg har en sterk overbevisning om at søndagsskolearbeid er UFATTELIG viktig,
og jeg føler meg faktisk priviligert som får lov å legge til rette for at barna kan få komme til Jesus.
Gud talte til meg i min uvitenhet, jeg var lydig og Gud ER trofast.
Han utfordret min tendens til å stole på egne ferdigheter, Han utfordret min komfort-sirkel, Han utfordret mine tanker om hva som er viktig og ikke viktig for Gud.
Enkelt og greit så lærte Han meg at Han er Gud og jeg er meg.
Jeg skal følge Han, Han skal ikke følge meg.
Da jeg forsto at hensikten min først og fremst var å tjene, så lærte jeg en hel del mer om livet med Gud.
En ting er å vite det i teorien, en annen ting er å leve det.
Og når man velger å tjene VIL Gud, helt 100% sikkert, gjøre deg i stand.
Gud kaller ikke de dyktige, han dyktiggjør de Han kaller.
Selv om man har gaver som man er dyktig til, så tror jeg dette er en sannhet.
Vi må alltid tillate Gud å dyktiggjøre oss, til og med til de oppgaver vi ofte tar lett på.
For uten Gud i tjenesten, er tjenesten ikke levende.
Jeg tror ikke at å gå inn i en tjeneste uten dialog med Gud er lurt!
Dette ble litt av et blogginnlegg, men jeg skal snart runde av.
Jeg blir bare så ivrig når jeg forteller om dette, for Gud har virkelig gjort ting i meg.
Jeg opplevde det veldig tungt å gå igang med planleggingen av undervisningen.
Jeg følte jeg hadde klart for meg hvordan den skulle legges opp, og hvilke temaer som skulle med.
Men jeg slet hele tiden med at jeg ikke "hørte" om Gud var enig.
Da jeg skulle finne bibelhistorier til hvert tema tenkte jeg det var en ypperlig mulighet for Gud å gjøre seg til kjenne.
Jeg ba, og jeg ventet på konkrete bibelhistorier fra Gud.
Men de uteble.
Jeg ble litt fortvila, og følte liksom at jeg kjørte på med mine egne tanker og visjoner.
Jeg ble litt redd for at jeg gjorde alt "uten" Gud.
Men jeg fant tilslutt frem til noen bibelhistorier "på egenhånd".
Det var ikke før jeg prata om det med Christoffer at et lys gikk opp for meg.
"Jeg er litt frustrert fordi jeg ikke føler jeg har fått klarsignal fra Gud om hva jeg skal undervise...
(så kom det...) ... men jeg tror kanskje Gud leder på to forskjellige måter.
Noen ganger leder Han oss helt konkret, gjennom at man får bibelhistorier f.eks.. Og noen ganger leder Han bare inn på riktig vei, og vet at på den veien blir det gjort besluttninger Han er enig med."
Der lå svaret i hodet mitt, Gud hadde talt. Jeg måtte bare begynne å snakke for å høre det.
Jeg opplever ofte det, at jeg har "meninger" om ting jeg ikke har ofret 1 eneste tanke.
Jeg tror det er Guds visdom, som man må lære seg å kjenne igjen.
Jeg er ihvertfall trygg i dag på at undervisningen for søndagsskolen er "godkjent" av Gud.
Han var kanskje ikke så opptatt av å gi meg de riktige bibelhistoriene, eller temaene.
Jeg tror Gud var opptatt av at jeg skulle forstå hvorfor søndagsskolen er viktig, at jeg skulle forstå at dette ikke var en oppgave jeg kunne ta lett på, at jeg skulle forstå at Han ville utruste meg for oppgaven og at jeg skulle forstå viktigheten av å søke Gud i arbeidet.
Bibelhistoriene er gode "hjelpemidler" for å nå barna, men det er bare Gud som kan nå dem.
Han trengte en søndagsskolelærer som forsto dette, og som ville velge å søke Gud plan i forkant av undervisningene, og ikke hvile på bibelhistoriene.
For Gud ser hvert av barna før de kommer, Gud ser hva de tenker og hvilke utfordringer de har.
Han vet hva hvert barn trenger å høre!
Yess, nå skal jeg avslutte. Har skrevet i over 1 time, hehe..
Men det var godt å få dette ut i ord.
Jeg har lært noe kjempeviktig, og jeg håper det kan bidra til inspirasjon hos dere også.
Søndagsskole rocks!!
...overogut...
Christoffer hadde med karamell
Vi har kjøpt en pølsekostyme... :D
Dette er en ape
Dette er også en ape
Han endte opp med sverd!
