I natt døde farfar

Igår våknet jeg av telefonen.

Farfar var på sykehuset, og det stod ille til.

Det kom ikke overraskende, for vi har lenge visst at det snart ville skje.

Jeg skjønte det første gang i sommer.

Selv om farfar sakte men sikkert ble en gammel mann,

var det først da jeg så hvor gammel han var blitt.

Det var usikkert om han ville klare sommeren.

Sommeren kom og gikk, men farfar klorte seg fast.

Det overrasker meg igrunnen ikke.

For er det noe jeg alltid har visst,

så er det at farfar er en sterk farfar.

Farfar var en ordentlig mannemann.

Han hadde mannehender

etter et liv i snekkerboden og i fiskegarna.

Jeg har alltid tenkt at farfar kunne klare alt.

Høsten ble tøff og vanskelig for farfar.

Kroppen begynte å svikte,

og livet var snart levd ut.

Vi så det alle,

han skjønte det nok selv også.

Jeg fikk besøkt farfar noen ganger den høsten.

Det gjorde alt mye tydeligere.

Ene gangen kunne vi spille og le,

neste gang var han for sliten til det.

Men han var hele tiden klart til stede,

og fullt oppdatert på alt som skjedde.

Besøkene hos farfar ble annerledes enn før.

Men varmen og gleden i møte med meg,

den ble bare sterkere.

I går ble en ventedag.

En lang ventedag.

Følelsene var så blandet.

Jeg skjønte at han ikke hadde mer å gå på,

og legen sa det ikke var noen vei tilbake.

En del av meg ville tviholde på håpet.

Men, det var ikke noe håp om forbedring.

Det er vondt å ikke kunne håpe på livet.

Men jeg håpet på livet.

Det nye livet.

Jeg håpte farfar skulle få fred,

og ta fatt på sitt nye liv hos Gud.

Noen timer før farfar døde

sang jeg en sang for han.

«I fred kan eg sovna når døden ein dag bankar på

I fred kan eg vakna og himmelens herlegdom sjå

I livet som i døden vil sjela finna ro

og grunnen til at eg er trygg, er Jesu dyre blod.»

Jeg vet ikke om farfar hørte det,

men jeg håper det gav han fred.

I natt våknet jeg ikke av telefonen.

Jeg var allerede våken.

Farfar hadde sovnet fredfullt og stille inn.

Jeg var så forberedt,

jeg hadde bare ventet på det.

Men sjokket var det allikevel ingen vei utenom.

Tårene trillet, og hikstende ble jeg liggende å tenke.

Nå var det virkelig.

Farfar var borte.

Og selv om det var bedre enn å vite at han lå hjelpesløs i en sykehusseng,

så var det allikevel så forferdelig vondt.

Nå var ikke farfar der mer.

For et stort tap,

for meg, for alle.

Jeg trodde jeg var forberedt,

men forberedt kan man aldri være på døden.

Den er så endelig,

så tung å møte.

«Som blomen om vinteren visnar eg av

Men gled meg, for då står eg brud

Lat lekamen kvila med fred i si grav

Mi sjel ho er heime hjå Gud»

Denne høsten har farfar holdt denne sangen frem som en favoritt.

Jeg har akkurat sunget på den,

for jeg husket ikke hvordan den gikk.

Tårene triller,

men hjertet har det godt.

Det ble som en siste hilsen fra farfar:

«Vi sees igjen»

Så godt å vite at han er hjemme,

og at livet akkurat har begynt.

Så godt å ha håp,

når man ikke kan gjøre mer.

Så godt å ha håp,

farfars død var ikke forgjeves.

Farfars død var bare starten for han,

og en dag slår jeg følge.

Farfar er ikke borte for alltid.

Han holdt ut mye lenger enn noen ville trodd,

«En sterk farfar» fikk i går en helt ny betydning.

Han klorte seg fast til livet,

men døden kom allikevel.

Mange vil si at farfar måtte gi tapt for døden.

Men jeg vet at man vinner over døden

ved å gå gjennom den,

og komme helskinnet ut på den andre siden.

Jeg har alltid tenkt at farfar kunne klare alt.

Og i natt klarte farfar også døden.

I natt døde farfar.

Han sovnet fredfullt inn.

Gjennom alle år jeg har kjent farfar,

har jeg lært at han er en mann som kan hvile fredfullt.

Han brukte å hvile på sofaen,

jeg lo alltid av farfar når han hvilte.

Hendene var foldet,

mens han surret tommlene rundt hverandre.

Munnen var lukket,

men ved hvert utpust åpnet en liten glipe seg.

Det lagde alltid en fornøyelig lyd.

Det er i grunnen et godt siste bilde å ha.

En farfar som hviler fredfullt,

helt til siste slutt.

 

Hvil i fred

Lev i fred

gode, gode farfaren min.

Godt "nytt" år!

Da kan man vel trygt si at juleferien er over..

Jeg har vel kanskje dratt den litt vel langt ut.. :p

Men, nå er jeg ivhertfall tilbake igjen.. 

Julen ble i år feriet på vestlandet med min familie.

Jeg må si det var deilig å komme "hjem" igjen, etter å ha feiret østlandsjul året før.

¨Det er liksom noe spesielt med å feire hjemme.

Sammen med søsken, svoger, foreldre og nevø og niese hadde vi det helt topp!

Været var ikke helt på lag, Dagmar og Cato ulte godt i veggene.

Men, vi fikk tiden til å gå inne også.

Det ble noen nervepirrende og spennede dager for de små,

mens de ventet på å få pynte juletre, legge gaver under og ikke minst åpne dem.

De dagene fylte vi med spill, juleverksted og Wordfeud!

Hehe, ja.. vi ble litt hekta i huset...

Vi fikk også tatt oss noen turer bort i hytta, for litt ekstra julestemning.

Ja, vi er jo så heldig å ha hytta 5 minutter fra huset.

Kanskje litt unødvendig i andres øyne, men når den først er der synes vi det er helt supert.

Iår syns jeg det ble stort utbytte av gavene gitt. 

Det er lenge siden jeg har fått så mange gaver.

(Og det syns jeg bare på julaften, ekstra gøy var det å komme til østlandet å få enda flere!)

I år hanket vi inn bla:

Fotbad (Til meg fra Christoffer)

Narnia-filmene (Til meg fra Christoffer)

En kul Adiddasbag (fra meg til Christoffer)

Ny støvsuger (fra Svigers)

Bosch drill (kanskje mest til Christoffer ;)

Jeg fikk SPA :D

Litt bøker, håndkremer, pynt og klær..

I romjulen fikk vi med oss et familieselskap på Jæren.

Det var stas, selv om ferjeturen ikke var super behagelig i stormen.

Vi fikk tatt en tur innom Farmor, men det skulle også by på utfordringer.

Vi stuet oss inn i den lille heisen (3 kvadrat kanskje)

Rett før vi nådde 3 etasje gjorde den et hopp.

Det flakket et par nervøse blikk mellom de voksne, men etter det skjedde det ingenting.

Nei, der stod vi. 7 voksne og 2 barn, bom fast i en liten heis.

Misforstå meg rett, det er jo fint å komme sammen i jula, men det var ikke helt under de omstendighetene jeg ønsket meg. Hver bevegelse måtte koordineres i samarbeid.

Man skal ihvertfall ikke kimse av frisk luft har jeg lært!

Etter 45 minutter åpnet døren seg endelig.

Da var vi plutselig i kjelleretasjen... 

Vi tok trappa ned igjen for å si det sånn.. ;)

Nyttår feiret vi på østlandet, hos Christoffer sin familie.

Der møtte vi hans storebror med familie, som vi knapt har sett det siste året.

Det var jo ekstra gøy siden de har en liten pjokk på 1 1/2år.

Han ble jo naturligvis midtpunktet, og trivdes nok godt med det.

Han var noe skeptisk til oss i starten, spesielt skjeggete Christoffer.

Ekstra gøy var det jo da at han i løpet av 1 dag ble den store helten.

Det nye året har ikke gjort så mye utav seg enda.

Men det snur allerede neste uke.

Da begynner vi nemlig å pakke ned alt vi har.

Vi skal nemlig flytte!

Vi flytter ikke langt, men vi flytter inn i en litt nyere leilighet.

Den er 3 år gammel, og det er jo greit fremfor her vi bor nå som er over 30 år gammelt.

Det er romslig å godt, og i tillegg får vi en fliselagt bod med varmekabler. 

Forhåpentligvis betyr det at jeg beholder julepynten min intakt til neste jul!

I tillegg blir våre nærmeste naboer venner fra menigheten, og det er jo gøy!

Ellers så har jeg lest en del kavalkader på Facebook nå i starten av det nye året.

Jeg har vel ikke så mye å bidra med der, men en kort oppsummering av vårt 2011 er:

*Vi har hatt det fint sammen :)

(Har forresten lært at vi bruker ca. 10 mnd på en pakke med Color vaskemiddel, og vi er enda ikke ferdig med White vaskemiddelet vårt!) 

Å ja, vi vasker faktisk klær!

Fikke et bibelvers ved inngangen til det nye året som jeg har lyst å dele.

"Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.

Fil.3.13-14

Vårt 2011 skulle bli honeymoonåret vårt. Nygifte og forventningsfulle startet vi det året.

Vi kan vel begge trygt skrive under på at det ikke ble det vi forventet.

Christoffer har vært og er fremdeles syk.

Det har vært mange sykemeldinger, lange utredninger, lange ventetider og veldig mange ubesvarte spørsmål.

Livet har vært på vent.

Ikke har vi kunnet legge mange planer, for vi vet ikke om de kan gjennomføres.

Vi har ikke visst hvor lenge sykdommen vil være der, og vi har ikke visst hva den skyldes.

Derfor ble 2011 et veldig stillestående år, med mange tilbakefall.

Midt oppi dette har vi opplevd to stabile ting.

*Vi er glad i hverandre, og har det godt sammen

*Menigheten.

Vi har hele tiden hatt det veldig fint sammen, og grepet mulighetene til å kose oss når vi kunne.

Vi har også fått vært med i menigheten og det arbeidet vi står i der på samme måte som før.

Ja, faktisk har vi blitt innvolvert i enda mer der.

Selv om det kan høres ulurt ut, har vi opplevd det som en kjempe velsignelse.

I tillegg er det godt å se hva som er de grunnleggende og stabile tingene i livet vårt,

og at de har så dype røtter.

Ordet jeg fikk ble både en stor oppmuntring og en stor utfordring for oss.

2011 er nå bak oss, og vi har tatt fatt på et nytt år.

Selv om 2011 ble som det ble, trenger ikke det bety at 2012 blir det.

Det er en oppmuntring for oss.

Samtidig vet vi at ting ikke skjer eller endrer seg, og ikke vi selv får det til å skje.

Derfor er utfordringen å strekke seg mot det som ligger foran.

Gripe det som ligger foran.

Og viktigst av alt, glemme det som ligger bak.

Årsskiftet gir alle en mulighet til å starte ferskt.

Det skal vi gjøre, og vi skal ikke legge opp til at 2012 blir som 2011.

Sykdom har ikke klart å rokke ved grunnmuren vår, og nå skal vi begynne å bygge på den.

Vi har tro på at Gud har planer for oss, og at Han vil forsørge oss med det vi måtte trenge.

Det har Han alltid gjort, og det vil Han fortsette å gjøre.

Vi har også tro på at Christoffer vil bli helt frisk, og at fremtiden vår ikke allerede er definert på grunn av sykdommen.

  2012 er for oss et år hvor vi reiser oss opp, strekker oss mot det som ligger foran og griper fremtiden vår.

Pauseknappen kaster vi langt vekk! 

Jeg har blitt så oppmuntret av dette ordet altså.

For fremtiden min er ikke sånn jeg trodde den skulle bli i hele tatt.

Men, man kan velge å sørge over det, eller man kan gripe den fremtiden man får.

Jeg våknet med en setning en morgen.

Jeg vet ikke om det er en sang, men den har uansett vært utrolig god for meg denne uken.

"There is never a time God can't use you, and there is never a time He don't holds your future!"

Så, det er ca sånn ting er om dagene.