du er min far, og jeg er ditt barn...

Etter en herlig helg med kakebaking, kjæresteri og kirke har det ikke vært gøy å møte hverdagene.
Men, sånn er livet for alle og enhver.
Jeg husker min familie pratet om det for lenge siden. Hvor deilig det hadde vært å ha en ekstra dag i helgen.
Vi landet på "dorsdag". Kan ikke komme på hvorfor det ble akkurat dorsdag, men vi er en smart familie så det var nok veldig logisk. ;p
Jeg brukte i hvert fall mye av gårsdagen på å prøve å starte en god uke.
Mulig oppskiften ikke var helt riktig, eller at jeg ikke fikk den helt til, men å starte en god uke med en heftig lesedag falt ikke helt i smak. Det ble en tung dag bak bøkene gitt! Heldigvis sies det at slikt lønner seg.
Det er i hvert fall veldig gøy å lese om menneskerettigheter, tro det eller ei. Jeg er veldig overrasket selv, men dette er det gøyeste faget jeg har hatt på lenge. Eneste problem er at INGEN har et forståelig og oversiktlig kart over hvordan FN fungerer. Rart det der, at pensumbøkene ikke kan lære meg det jeg trenger å vite!
Det er som om man må vite alt som står i boken fra før av, før man kan forstå hvordan ting henger sammen. :p

Men, ingen mandag uten lyspunkter, er ikke det et gammelt uttrykk!?! :D Gårsdagens lyspunkt må jeg nok si at var en av mine samboere, Veronika. Den siste uken har vi begynt å lese pensum sammen, og med lesing følger selvfølgelig pratepauser hvert kvarter. :) Det er veldig gøy å bli bedre kjent med folk, og jeg koser meg mye med å bli bedre kjent med Veronika. Hun er en artig og veldig kul jente, og jeg er glad for at hun bor her. Jeg oppdager stadig hvor heldig jeg er som bor med noen av de beste Kristiansand har å by på.
Kanskje jeg skal presentere dem? Ja, det vil jeg gjøre.

Først har vi Andrea. Hun er fra Stavanger og lyser "koneemne!"
Hehe, stakkar, hun blir flau når vi sier det. Men Andrea er en kjempeherlig jente. Hun kan bake, lage mat, strikke, hekle, hun kan alt sånn! I tillegg er Andrea "overhodet" i huset. Alt som trengs å vite om huset og ting som kan skje eller unngås, det vet hun. Andrea er en velsignelse å ha i hus!
I tillegg er Andrea en veldig vakker jente med veldig sjarmerende klesstil, nydelig sangstemme, veldig gode verdier, gode observasjoner og refleksjoner, og Andrea er et herlig menneske å prate med!

Kristin bor også i huset. Hun er kanskje et av de morsommeste menneskene jeg kjenner.
Hun kan sitte å lese, og plutselig kommer hun ned for å vise en nye "karakter" hun har laget.
I tillegg til å være veldig morsom, er Kristin en fantastisk kvinne av Gud. (Det er de alle altså, sånn det er sagt!) Kristin preker med kunnskap, innelvelse, ledelse og MOT. Hun er også veldig flink til å lage Okonomyaki! Kristin lager gøyal og god mat!
Hun er også veldig flink til å sette av tid til oss i huset, og om noe er galt er hun raskt på plass for å be over det. Det er godt å ha i hus!

Veronika bor i toppetasjen sammen med Andrea og Kristin. Hun flyttet inn denne sommeren, og det var en sann glede. Veronika er en herlig avslappet jente å være sammen med. Hun er kanskje tidenes mest inspirerende optimist, og hun har en sterk ryggrad. Veronika har også en herlig utstråling, man får lyst til å snakke med henne når man ser henne. Det som er veldig gøy med Veronika er at hun er så livlig og strålende samtidig som hun er jordnær og en god samtalepartner.
Hun er superengasjert i menighetsliv, og det er veldig beundringsverdig.

Solveig er sitemann i huset. Hun bor vegg-i-vegg med meg.
Solveig kom også inn i huset i sommer, noe som jeg gledet meg veldig over.
Hun er kjæreste med Ole Gunnar, som er en god venn av Christoffer.
vi kjente hverandre litt før hun kom, og jeg gledet meg så til å bli bedre kjent.
Hun har ikke skuffet for å si det sånn! Solveig er energibomba i huset, hun er (beklager klisjeen, meeen) solstråla vår. Hun er litt lik Veronika på mange måter, de er begge livlige og gøyale, men samtidig avslappede og reflekterte. Solveig er et tøft kvinnemenneske, som reiste til Danmark i praksis i 3mnd, uten å kjenne noen!
Solveig er også veldig glad i baking, og det gjør at jeg er glad i henne også! ;)

Jeg er så veldig takknemlig for å få bo med sånne jenter. I tillegg har det bodd fire andre her.
Sigird, som for ett år siden giftet seg. Det var et stort tap, men heldigvis bor hun rett i nærheten.
Miriam, som nå bor i Oslo, men som bare er tidenes venn og et nydelig menneske.
Sarah bodde her litt, før hun også giftet seg. Det var aldri kjedelig med Sarah i huset!
Ingvild er sistemann, hun er et supert menneske, med omsorg og visdom som vi alle setter veldig pris på.

Takk Gud for gode venner og samboere! :)

Jepp, så over til noe helt annet.
På søndag var det møte, og dette møte må jeg kunne si at var noe anderledes enn vanlig.
Jeg ble nemlig fridd til. Det var uten tvil fra uventet hold, siden frieren var min godt gifte pastor!
Heldigvis forsto vi alle at det ikke var annet enn en illustrasjon, og jeg er ikke forpliktet på noe vis etter hendelsen. ;p Pastoren prekte om Maria, noe som var veldig interessant.
Det er spesielt å skulle sette seg inn i situasjonen hennes, og det er virkelig beundringsverdig å se at hennes reaksjon var å gjøre som Gud ønsket. Det var litt andre tider da Maria ble gravid utenfor ekteskapet, enn det er i dag. Det kunne gått veldig ille for henne, men hun stolte på det Gud hadde lagt på henne.
Fra denne lydighetshandlingen ble vi alle reddet! For meg er det veldig lett å tenke at alt var så anderledes den gang. Kall var viktigere da, tydeligere da, lettere å ta imot. Men sannheten vet jeg jo godt. Det er bare jeg som vil ha det lettere enn de hadde det. Jeg vil helst ha en liste med kall, så kan jeg velge det som passer meg og mine planer. Det er så flaut å se de svart på hvitt, men det er rett å slett sånn jeg tenker ofte.
Jeg vil lage mine egne planer, så vil jeg ha Guds velsignelse for det.
Nå må jeg si, jeg tror Gud kan bruke oss der vi er, selv om vi ikke følgte kallet han gav oss.
Men det er noe å tenke på altså, dette at vi så lett prøver å styre Gud, fremfor å la han styre oss. Jeg vet i mitt eget liv er dette mye forårsaket av alt som skjer rundt meg. Det er liksom ikke tid til å sette seg ned med Gud.
Jeg vil så gjerne ha en åpen dialog med han, men så har jeg sjeldent tid. Enten er det skolearbeid, tv-titting, shopping, avslapping osv.. Det er liksom ikke plass noe sted selv om det er det jeg ønsker.
Jeg har vært i en sånn åndelig tørketid en stund nå. Jeg har ikke vært flink til å sette av tid til å være med Gud.
Da blir det liksom bare med en kjapp bønn her og der. Jeg tar meg ikke tid til å høre fra Gud, bli ledet av han.
Det er så lett å bli avsporet. Jeg tenkte på det på møtet på søndag, under lovsangen.
Vi sang en sang som virkelig fikk meg til å tenke gjennom den siste tiden.

" Jeg har en far, en far ulik alle andre
  en som kjente meg før dagen jeg ble til.
  Han ser til meg, om mitt liv er fylt av glede
  eller om jeg strever for å helt forstå.

  Så dyp en kjærlighet, en fars hengivenhet
  utstilt på et kors.
  Så gjennomtrengende, og livsforvandlende
  din omsorg er for meg.
  Du er min far, og jeg er ditt barn.

  Jeg kommer med, mine nederlag og seire
  med mitt jag for selvbehag i dette liv.
  Jeg legger ned, alt jeg er i dine hender
  her vet jeg at du vil være god mot meg.

  Så dyp en kjærlighet, en fars hengivenhet
  utstilt på et kors.
  Så gjennomtrengende, og livsforvandlende
  din omsorg er for meg.
  Du er min far, og jeg er ditt barn."

DU ER MIN FAR, OG JEG ER DITT BARN!
Dagen før var jeg midt inni denne svinekjøtt-som-luktet-fis-situasjonen min.
Jeg var usikker på om kjøttet vær dårlig og redd for at det kunne gjøre meg syk om jeg spiste det.
Det aller tryggeste valget var å ringe min mor. Jeg visste jo at min mor sikkert hadde erfaringer på området, men i bunn og grunn skyltes det nok en grunnleggende trygghet og tillit til min mor.
De fleste barn har en sånn tillit til sine foreldre. Alle barn burde få ha det.
Man har liksom en ubetinget tillit til de menneskene som elsker deg mer enn noen andre,
som har gjort det hele ditt liv, gitt deg det du trengte, lært deg ting.
Min første reaksjon var å spørre min mor, for jeg visste ikke selv om det var sunt å spise kjøttet.
GUD ER MIN FAR, OG JEG ER HANS BARN!
Det slo meg, burde ikke denne tilliten være der i mitt forhold mellom meg og min skaper?
Burde jeg ikke løpe til han når jeg er usikker på om noe er sunt eller bra for meg?
Burde jeg ikke høre på hans visdom når jeg er redd for å gjøre noe som kan skade meg?
Jo, selvfølgelig! Det er ikke en nyhet det, jeg vet jo godt at det er sånn det burde være, og jeg vil ha det! Jeg vil løpe til Gud, jeg vil høre hans veiledning, jeg vil ha tillit til at han vet best.
Tilliten er på plass for meg, jeg vet at Gud har svarene. Problemet mitt er at jeg ikke løper til han. Jeg spør ikke alltid om veiledning. Jeg spiser ofte usunt, jeg blir til og med syk. Jeg glemmer og ringe Gud først!
Min Gud, min Skaper, min Far er nr.1 på speed-dailen min, jeg må bare lære meg å bruke den.
Det kjipe er at jeg føler jeg må lære meg det på ny hver dag!
Heldigvis finnes det et annet aspekt ved at Gud er min far. Han går ingen vei. Han forsvinner ikke bare fordi jeg gjør det. Gud venter og Gud elsker. Så heldig jeg er!