Livets sesonger

Snøen har stort sett forlatt Sørlandet for denne gang, og da begynner gresset å komme til syne.
I to uker har jeg gått forbi en benk som har fått tankene mine til å løpe.
Benken er helt skeiv og betongklossene som holdt benken på plass har forflyttet seg. Noe av treverket er også blitt ødelagt.
Det har vært noe med denne benken, jeg har liksom stadig sett den for meg.
Nå satt jeg meg ned for å skrive ned tankene denne benken har gitt meg, ogg hvordan denne lille benken har talt inn i mitt liv.
Dette er et litt personlig innlegg også, men jeg håper benken kan tale til deg også.

Fra første dag på jorden blir vi alle del av naturens sirkel, rytme.
Det er høst, bladene faller og naturen blir naken. Været er gjerne surt, og vinden pisker rundt seg. Alt dør liksom i denne perioden.
Så kommer vinteren med sin brutale hånd og dekker alt som lå øde. Snøen tynger, og gjemmer mye av det naturen har å by på. Perioden er klad og litt "guffsen".
Men vinteren varer ikke evig, og snart kommer våren med nytt liv. Snøen smelter og det som var gjemt kommer til syne. Noen ganger kan man se at vinteren har tært veldig på naturen og tingene i den. Benker er knust, trær er brekt, enkelte steder har vekten blitt for stor. Men tingen med våren er at nye ting begynner å spire. Fra man ser den første krokusen i hagen er liksom dagene litt lettere. Man vet at vinteren er over, og det som venter er på full fart frem. Frø har ligget i jorden å ventet på dette øyeblikket, det øyeblikket hvor de skal få næring til å begynne å spire. Det øyeblikket hvor omstendighetene ligger til rette for noe nytt.
Når da sommeren kommer for å overta ser man dette i all sin prakt. Blomster springer ut, trær blir frodige, fargene kommer tilbake og alt står i full blomst. Solen skinner over naturen, et så nydelig samspill finner sted.

Årets sesonger kalles det.

Jeg tror at Han som skapte naturen og dens sesonger, også skapte mennesket med sesonger.
Jeg tror ikke alle mennesker står i full blomst livet ut.
Men for meg er ikke det frustrerende, for jeg vet jo at etter vinteren så kommer våren og sommeren.
Jeg mener ikke nødvendigvis at alle går slavisk gjennom høst, vinter, vår og sommer hvert år. Men jeg tror naturens sesonger kan brukes som en metafor i våre liv.
Hvem opplever vel ikke å miste bladene sine, stå naken igjen å føle at alt rundt en visner bort?
Hvem opplever vel ikke harde vintere som sluker en totalt, og som etterlater en med ødelagte benker og trær?

Jeg vet at Gud som har all makt, har muligheten og viljen til å bringe oss vår og sommer.
Jeg tror han planter frø som ligger å venter på å spire, selv gjennom den kalde vinteren.
Jeg tror han gir næring og legger til rette for at nytt liv skal spire frem.
Jeg tror han skinner ned på oss å setter oss i full blomst.

For meg er denne metaforen ganske sterk, og den gir meg ro og håp.
Jeg kjenner en skaper som har kjærlighet til sitt skaperverk, og det gjør meg sikker på at han ikke ønsker å la noen forbli under snøen.
Ved å ha en relasjon til Skaperen, vet jeg at han ønsker at mitt liv skal blomstre.
Med det i bakhodet er jeg trygg på at Han som opprettholder alt, og elsker med en fullkommen kjærlighet ikke vil forlate meg.
Det betyr ikke at Gud skal gjøre alt. For jeg tror vi ofte har en jobb å gjøre selv også.
Men jeg tror Gud vil være en del av det, og jeg vet han har en plan for livene våre, og av og til tror jeg også Han griper inn i situasjoner.
Men stort sett må vi være en del av snømåkingen selv også..
Grunnen til at denne metaforen taler så sterkt til meg, er fordi jeg i møte med Gud har fått oppleve at livet mitt  ikke bare er det jeg kan se her og nå.
Det finnes en mening med livet, og det finnes en som ønsker meg, elsker meg og er der for meg.
Han som skapte naturen og dens sesonger, må da har erfaring nok til å være tilstede i mine sesonger også.

Jeg har ihvertfall opplevd denne rekkefølgen i mitt liv. Min prosess startet da bladene plutselig forsvant og snøen overlumpet meg.
Det ble en lang vinter, en kald vinter. Men litt etter litt begynte snøen å smelte. Da dukket de ødelagte benkene opp, og de brekte trærne.
Arbeidet med å fikse det ødelagte og rive ned det som hadde brekt av og dødd begynte. Men mens jeg holdt på med det begynte frøene i meg å få næring, de begynte å spire.
Nå er jeg godt uti våren, oppryddningsarbeidet er over og krokusene har for lengst poppet opp. Sommeren står for døren, og jeg gleder meg til å blomstre!


Dette er grunnen til at en av mine favorittsanger er nettopp denne:

"This is my prayer in the desert
And all that's within me feels dry
This is my prayer in my hunger and need
My God is a God who provides

And this is my prayer in the fire
In weakness or trial or pain
There is a faith proved
Of more worth than gold
So refine me Lord through the flames

I will bring praise
No weapon forged against me shall remain
I will rejoice
I will declare
God is my victory and He is here

And this is my prayer in the battle
And triumph is still on it's way
I am a conqueror and co-heir with Christ
So firm on His promise I'll stand

All of my life
in every season
You are still God
I have a reason to sing
I have a reason to worship

This is my prayer in the harvest
When favor and providence flow
I know I'm filled to be empited again
The seed I've recieved I will sow"

Det er så godt å vite at man ikke er alene, og at alt ikke er forgjeves.
Mine røtter er plantet et sted, jeg har tilhørighet et sted.