Gode morgener er gullverdt!

Nå har jeg endelig kommet meg frem til skolen og blogger litt før timen begynner. Jeg skal i gang med Ex.Fil og Ex.Fac, og jeg er ikke supergira for å si det sånn. Men, jeg har ihvertfall fått det best tenkelige utgangspunktet for at dette skal bli en fin dag, ja kanskje til og med en GOD dag..

Jeg våknet tidlig og fikk god tid til å stå opp ordentlig, det er alltid viktig for meg. Min første buss på vei til skolen var noe forsinket, så jeg mistet den andre bussen også. Dermed ble jeg sittende i 10minutter å vente, midt mellom hjemmet og skolen. Vanligvis er dette ikke veldig populært, men i dag gjorde det ingenting. I dag var det faktisk akkurat det jeg trengte! Jeg satte på Ipoden min og fikk høre herlig lovsang.. Foran øynene mine kunne jeg se dagen bryte seg frem, og bak tunge grå skyer kunne jeg se en knallblå nydelig himmel. Horisonten var gylden, og det første som datt inn i hodet mitt var: "Jesus du er verdens lys, og lyset det er sterkere enn mørket..!" For en deilig start på dagen.. :)

Etterhvert kom jeg til siste stopp for bussen, og jeg gikk glad og fornøyd ned mot skolen. Lovsangen strømmet fremdeles inn i ørene og løftet opp både kropp og sjel. Jeg hadde det så godt inni meg. :) Da begynte jeg å tenke på dagen igår. Den starten på dagen var ikke like fin, men den var ikke ille heller. Forskjellen var bare enkelt og greit hvor fokuset mitt var rettet. I dag rettet jeg fokuset mot Gud tidlig på dagen, og gjennom hele min ferd mot skolen lovpriste jeg og takket Gud for dagen. Det å legge dagen i Guds hender før man tar ordentlig fatt på den gjør bare en så stor forskjell for meg!
Det skjedde også noe annet gøy på ferden til skolen. Jeg kom til et veikryss samtidig som en annen kar. Utvendig kunne man se at han nok ikke hadde vært like heldig med livet som mange andre, og han bar med seg mye av tingene sine i en søppelpose på ryggen. Han så veldig normal ut altså, det var ikke sånn at jeg ble redd. Men han var nok vandt med at andre mennesker ikke alltid hadde lyst å gå sammen med han, så han stoppet opp å sa: "Du kan få gå først du..!" Jeg syns jo det var litt rart, så jeg foreslo med et smil at vi heller kunne gå sammen. I løpet av den korte turen vi fikk sammen rakk han å dele at han ikke hadde det så lett. Han hadde brukket ryggen for en tid tilbake, å enda slet han med plager knyttet til det. Og da, da kjente jeg det dunket. "Spør om han vil du skal be Stine..spør han..spør han".. Det gikk om og om igjen i  hodet mitt.. Vanligvis gjør jeg ingenting med det når jeg kjenner på sånn, jeg blir liksom så redd.. Men så slo det meg.. Her har jeg åpnet opp for å høre fra Gud, jeg har rettet fokuset på han, jeg har lagt dagen i Hans hender.. Jeg har bedt han om å lede meg etter sin vilje for denne dagen. Så jeg kunne ikke la være. Litt forsiktig spurte jeg om han ville jeg skulle be for han. Da kom det veldig fort e ukomfortabelt, men ærlig "Ja.." Jeg spurte om han ville jeg skulle gjøre det der og da, eller om han ville jeg skulle huske på han i mine bønner gjennom dagen. Han valgte det siste, noe som sikkert var en like stor lettelse for oss begge..;) Etter det som egentlig skulle blitt et ukomfortabelt vendepunkt i den ellers hyggelige samtalen vår, gikk vi hvert til vårt. Han takket for praten og vi ønsket hverandre en god dag. Det som var så fint var at alt var så oppriktig. Det var ikke bare høflighetsprat, vi var begge oppriktige da vi ønsket at vi skulle få en flott dag. :)
Det ble den beste starten på dagen jeg har hatt på lenge. Takk Gud for det han hadde liggende på lur for meg i dag, akkurat i dag som jeg begynner med Ex.Fil og Ex.Fac.. :)

Men nå er undervisningen i gang her.. En nydelig morgen og dag ønskes til alle der ute!