Det er tryggest å ha begge føttene plantet på jorda!

FOR EN DAG!

I dag har jeg hatt emneprøve nr 1 av 2, og den gikk heldigvis bra. Jeg har følt veldig ro i forhold til emneprøvene mine, og det har gjort meg litt stresset. Jeg har liksom tenkt at den roen jeg følte var et tegn på at jeg ikke kunne noen ting! Hehe.. Hvorfor er det sånn med oss mennesker? Med en gang vi har en følelse leter vi etter følelsen som EGENTLIG ligger bak. Ingenting er liksom det det er!?!

Hvertfall, jeg stod! Etter resultatet gikk jeg inn på datalaben for å printe ut oppgave nr.2.
Det ble litt av et styr. Ingen av datamaskinene ville logge meg på, så etter 30minutter med frustrerte klynke-lyder valgte jeg å pakke veska mi å dra hjem. Hjemme er alltid best..er det ikke sånn!?!
Det skulle fort vise seg at dagen enda hadde mye kjipt å by på! Det finnes nemlig noe som heter dårlig VÆR! (Generasjonene over meg har bare lurt meg..)  Det snødde helt vanvittig, i tillegg blåste lufta frisk fra seg. Lua mi blåste nesten av to ganger!!!!!!! På grunn av det veldige snøfallet var det stor mangel på måkede fotgjengerfelt, så jeg måtte labbe i våt nysnø, oppover, oppover og oppover. Det er tungt det!
Etter en iskald tur opp til bussholdeplassen valgte jeg å svinge innom butikken for å varme meg litt. Jeg hadde god tid på meg, så jeg brukte lang tid. Fem minutter før bussen skulle gå bestemte jeg meg for å betale varene mine. Fem minutter skulle jo gå greit tenkte jeg, men det er jo alltid da det blir kluss i kassen! Med bare ett minutt på meg løpte jeg avgårde til bussen. Men Stine, du må jo ikke løpe når det er snø ute. Det kan være glatt!!! Ja, det var det nemlig. Før jeg visste ordet av det lå jeg på magen i stjerneformasjon med rompa rett i været! Det gikk ikke lenge før jeg hørte den velkjente bussduringen lengre nede i veien, og jeg prøvde fortvilet å froske meg opp fra bakken. Jeg rakk heldigvis akkurat å reise meg å bli synlig før bussen kjørte. Da var det deilig å sette seg på bussen da, med forslåtte knær og en skrekkslagen PC som forhåpentligvis ikke får varige skader!
Jeg måtte le da jeg kom på hva jeg og min I-Pod nettopp hadde sunget. "I can't even walk, without You holdning my hand..." (merk: You= Jesus) Ganske vittig egentlig!
For meg ble det en fin påminnelse om at man ofte tar Guds tilstedeværelse i hverdagen for gitt. Vi vet det liksom så godt i teorien, at uten Gud hadde vi ikke engang vært. Men det er så veldig lett å få følelsen av at man fikser alt selv, og at alt er takket være MEG! Der kom jeg rett fra en vellykket emneprøve og var litt på toppen, så forsvant bena under meg og minutter etterpå ble det vittige sammentreffet mellom fallet og sangen en sår påminnelse om at Gud er hovedgrunnen til alt i mitt liv! (Bare for å gjøre det klart, jeg tror ikke det var Gud som skubbet meg over ende! Heheh...)

 

Grunnet mangel på overvåkninsopptak (heldigvis!) har jeg valgt å tegne hendelsen.

Yes.. sånn er det med den saken.. Jeg skulle egentlig bare fortelle at jeg stod på emneprøven.. Nå er jo det gjort, så da takker jeg for meg i denne omgang.. ;)

(PS! Jeg trente på en ny maskin i går, og i dag fikk jeg gleden av å oppdage at musklene i korsryggen min ikke var vandt til å bli trent.. Hurra for såre muskler!)