hipp hipp HURRA!!!

Gratulerer med dagen som var!

Ja, da var årets 17.mai-feiring over, og jeg kan melde om en

VÅT  

men FLOTT feiring i Kristiansand

Min 17.mai startet ikke akkurat som en drøm.. Den startet mer i en drøm.. Faktisk så klarte jeg å forsove meg til 17.mai iår.. Jeg hade nøye planlagt når jeg måtte stå opp for å rekke det jeg skulle før vi dro avsted. Jeg skulle stå opp, lage marsipankake, ordne meg og ta på bunaden og være ute av huset litt kvart over ni. Det gikk ikke helt etter planen, og da min kjære ringte meg kvart over åtte for å høre hvordan ting lå an begynte min hektiske 17.mai.

Jeg gikk rett ut å begynte med kaken. Heldigvis hadde jeg laget klar både marsipanlokket og pynten på forhånd, men det tok allikevel litt tid å få alt i orden.. En time senere var jeg klar med kaken, og jeg løp innom badet for å se noelunde ok ut.. Bunaden kom på i en fei, og jeg la på spran bort til Christoffer. Der fikk vi låne en bil, og vi hentet kaken og kom oss ned.. Vi skulle ned til menighetens lokaler, for der har de en årlig 17.mai kafé mellom kl.10 g 12. Vi rakk det AKKURAT! (Og jeg kunne endelig gå på do!!)

Christoffer hade blitt spurt om å holde en liten tale, og det gjorde han som vanlig veldig godt! Han dro paraleller mellom Grunnloven og Bibelens lover.. Om hvordan vi ikke kan være helt frie, med mindre vi har visse lover og rettigheter som verner oss.. Om hvordan vi er beskyttet under en rekke lover og rettigheter i Grunnloven, og at de er der uansetom vi kjenner til dem eller ikke. Det er akkurat slik det er med Bibelens lover, de er tilstede for oss om vi vet om dem eller ikke. Det var en veldig god tale for en slik dag!

 Min tolkning av 17.mai kake
(rødt, hvitt og blått, originalt..:p)

Ungdomsgruppa stod for kakesalget

Etter en veldig hektisk start på dagen og litt ryddehjelp fikk jeg endelig i meg frokost.. Winerpølse har aldri smakt så godt!

Vi dro hjemover og tok oss en lang hvil.. (og takket Gud for at vi ikke har barn på en sånn dag..;p)

I firetiden var vi på plass i byen igjen, da begynte folketoget. Vi stilte oss opp på vår faste plass, og det var god stemning! Det bruker stå en gjeng langs ruten som bare tar helt av.. De har like mye entusiasme og heiarop for alle som passerer. Dette er typisk litt tidligere Ansgar-folk. De ledes av en gammel, herlig og ivrig dame, og det er ikke et eneste stille øyeblikk! 

(De var naturligvis i ekstase da en gruppe banet sin vei i toget under en "Jesus, Kongen vår"-fane.. Her følgte en HAUG med mennesker bak, veldig kult.. Rett bak kom Humanetisk Forbund.. Det tror jeg var den eneste gangen gjengen holdt munn.. hehe.. (jeg overhørte ei av damene som gikk med Humanetisk Forbund si litt snurt: Det var ikke mye "Jesus lever!" lenger nå nei..".. )

Det som er veldig gøy med 17.mai her i byen (det er kanskje sånn andre steder også) er at alle lag, foreninger, kor, korps osv stiller opp.. I år var det faktisk en som hadde laget sitt eget korps fordi han ville gå i toget!! De er veldig kreative og der er kjempegøy å se på! I Haugesund hvor jeg har vært på tidligere 17.mai-feiringer har det liksom vært russen som er høydepunktet.. I Kristiansand enser man nesten ikke russen, for alt det andre er så storslagent!

Etter å ha stått i regn å sett på toget en stund gikk vi å spiste litt middag. Vi skulle egentlig grille hos noen venner, men vi orket ikke grille i regnvær. Derfor ble det middag på Tacokjøkkenet på oss.. Mmmmm..

 

Vi ble hjemme resten av dagen.. Det var deilig å ta av seg bunad å bare slappe av. Mot slutten av kvelden fikk vi med oss fyrverkeriet fra terrassen til Christoffer.. En fin avsluttning på en fin dag!

Jeg meker forresten at jeg blir mer og mer sentimental med årene.. Tidligere har liksom ikke sangene betydd så mye på 17.mai.. men det siste året har jeg vært litt opptatt av 2.verdenskrig, (sikkert etter Max Manus) og hvordan det liksom er så få igjen av de som opplevde krigen i landet vårt.. Hvordan vi bare er vandt med at Norge er et fritt og velstående land.. Men, det var jo noen som kjempet og offret mye for at vi kan leve slik..

Når jeg da sto å så på de eldre som satt i kaféen og sang disse flotte sangene, så grep det meg veldig. Den inderligheten, stoltheten, gleden og takknemligheten man kan se i ansiktene deres når de synger disse sangene, den vil jeg aldri kunne oppleve på den måten de gjør. Når vi da senere på dagen så krigsveteranene gå i folketoget, med flagget i hånden, uniformene og medaljene på, og blanke øyne..Det var veldig sterkt! Det er jo HELTENE våre!